– Det var nok her Camilla gikk ut og inn.

Byantikvar Ellen Hole står foran det forseggjorte inngangspartiet i Parkveien 31. Det er snart 200 år siden forfatter og kvinnesaksforkjemper Camilla Collett bodde her sammen med familien sin. Trevillaen er bygget i tidlig sveitserstil – samme stil som den rosa nabovillaen, hvor komponist Halfdan Kjerulf flyttet inn i 1851. 

Hole peker på de ornamenterte profileringene på takutstikkene, som er typiske for perioden. De søyle-aktige detaljene på hushjørnene er inspirert av natursteinsbygg, forklarer hun. 

– Så har du litt snekkerglede under vinduene, sier Hole, og viser til små relieffmønstre i treverket på fasaden.

Trevillaene ble tegnet av slottsarkitekt Hans Ditlev Franciscus von Linstow på 1840-tallet. De var en del av hans helhetlige plan for området rundt Slottet, som la grunnlaget for Oslo sentrum slik vi kjenner det i dag.

– Planen til Linstow var at hele beltet bak Slottet skulle bestå av fornemme, frittstående villaeiendommer med grønne forhager. Disse to trevillaene står igjen etter det som faktisk var Skandinavias første villaregulering.

Det er ganske unikt, konstaterer Hole. 

– De fleste ser verdien i å bevare kulturminnene våre, og i dette området er det jo innlysende arkitektoniske kvaliteter. Når det i tillegg er viktige, historiske personer som har bodd her, blir det enda enklere å forstå hvorfor disse byggene ble fredet.

Italienske forbilder med norsk tvist

Trevillaene i Parkveien er fredet sammen med to mindre bakgårdsbygninger fra samme periode, opprinnelig brukt som uthus. Like ved ligger Oslos første private murvilla, også denne underlagt den strengeste formen for vern i henhold til kulturminneloven. Bygget, trolig tegnet av Johan Henrik Nebelong i 1847, har etter hvert fått kallenavnet «Mysosten» på grunn av sin mørke brunfarge og firkantede form. 

– Forbildene for murgårdsbebyggelsen i Norge er natursteinsarkitektur, gjerne fra Italia. Men mur og puss var en billigere måte å bygge på, forklarer Hole. 

Noen detaljer i naturstein har det likevel blitt plass til, forteller hun, og peker på en liten blekrosa trapp på baksiden av murvillaen. Den er laget i lokal stein, i Grorudgranitt.

– Akkurat denne murvillaen er liten, elegant og veldig enkel i uttrykket. Den er tidløs, slik det jo er med god arkitektur. Når det nå skal bygges nye lag med arkitektur her, er vi opptatt av det skal være av så god kvalitet at nybyggene også kan bli kandidater for vern om noen år igjen. 

Et kvartal med karakter

Før Linstows trevillaer ble bygget var kvartalet én av mange løkker utenfor bysentrum, og området fikk navnet Lille Uranienborg. Løkkene var den gangen gjerne landsteder for velstående Oslo-borgere. 

Mot slutten av 1800-tallet ble arealet fortettet med murgårder langs Hegdehaugsveien og Uranienborgveien, etterfulgt av funkisbebyggelse fra tidlig 1900-tallet. Fasaden på Bertel O. Steens bilverksted fra 1915 skal bevares og integreres i nye Lille Parkvei som et historiefortellende element. I kvartalet står også et kontorbygg fra 70-tallet, som en tidstypisk representant.

– Bygget fra 1966 i Parkveien 27, hvor Espresso House holder til i dag, er også viktig å bevare som et flott modernismeeksempel. Dette kvartalet er som en løk, med lag på lag av ulike tidsepoker som ligger inntil hverandre. Historien gir området en tidsdybde, som gjør at man føler tilhørighet og stedsidentitet når man oppholder seg her.

Respekt for de gamle

Det er byantikvaren som har vært forslagsstiller for reguleringen av Lille Parkvei. Planen ble vedtatt med enstemmig flertall i bystyret, og flere politikere kalte det et foregangsprosjekt. 

– Det er ikke vanlig at byantikvaren eier hele prosessen. Jeg tror det gjør noe med psykologien i prosjektet, premisset blir veldig tydelig. Vi skal få til utvikling, men ikke på bekostning av bevaring. Dette arbeidet har vært en positiv erfaring, og vi har hatt et veldig godt samarbeid med eiendomsutviklerne.

Når de fredede byggene nå får selskap av ny arkitektur, har det vært viktig å bevare nok luft og rom rundt Camilla Colletts tidligere hjem og de andre gamle husene. Nybyggene skal harmonere med omgivelsene, og forhagene til trevillaene skal være åpne – i tråd med Linstows opprinnelige plan. 

– Det er spennende å finne den gode harmonien mellom nytt og gammelt. Kulturminnene skal være en ressurs inn i arbeidet, ikke sand i maskineriet, sier Hole.

– Holdningen til bevaring har endret seg de siste ti årene. Det handler om det grønne skiftet, men også om at flere utbyggere ser den magnetiske kraften i bygninger med kulturhistorisk verdi. Folk tiltrekkes av steder med historie.